I stedet for en diktinterpretasjon

Egentlig burde jeg gjøre en diktinterpretasjon nå. Egentlig. Det finds bare 2 problemer:
1. Jeg hater dikt.
2. Diktet er fra expressionistiske epoken og av alle epoker er det den som er verst. Jeg kommer ikke på noe ting.
Så. For å gi dere et lite inntrykk prøvde jeg å oversette diktet for dere. Vel. Det funker ikke. Desverre bruker dikteren noe veldig rare ord som åpenbar ikke finds på norsk. Dere er heldige.
Jeg veit, jeg klager mye nå. Ikke forstå det feil, egentlig liker jeg tysktimene. Jeg har ikke noe problem med å lese klassiker som Schiller (veldig morsomt, alle dør til slutt. Jeg anbefaler "Maria Stuart" veldig, full av intriger. Hollywood klarer det ikke bedre) og jeg elsker Brecht (han har et utrolig fint måte å skrive). Det er bare at jeg har et veldig komplisert forhold til dikt. Jet syns ikke at en kan si mer med et dikt enn med en tekst. Og veldig ofte tror jeg, at dikteren, hvis han kunne høre hva som vi interpreterer inn i diktet hans, ville ler og ikke være i stand til å slutte. Seriøst, hvorfor ikke bare skrive det som man tenker? No need for metaphores!

"Å være russ" på tysk

I august 12 år siden var første skoledagen min. Nå er jeg i siste skoleåret, 13. klasse som det heter her. Selvfølgelig har det også et navn, men anderledes enn i Norge har vi ikke en catchy ord som "russ". Eksamen vår heter "Abitur" og derfor heter eleven som får det "Abiturient". Og siden det er et ganske langt ord å si, brukes det ganske sjelden. Vanglivis sier jeg "Jeg gjør abi nå". Å si "Jeg er russ" har litt mer stil, ikke sant?
En stor del av å være russ i Norge er tingene rundt skolen. Desverre har vi ikke det. Vi har ikke kort, lappen, rare bukser eller knuter. Å komme til skolen i pysj kan faktisk sammenlignes med sosial selvmord.
Selvfølgelig har vi fester. Klassen min er veldig (veldig!!) erfaren med å feste. Og siden alkohol koster omtrent halvparten av norske prisen, har vi ganske fodt drikkefester. Takket til foreldrene mine, som bestemte seg 10 år siden å flytte til en by som er 30 km unna neste byen med videregående og som klarte å forarve meg litt hjerne, drikker jeg omtrent ingenting på fester (jeg må jo komme hjem og 30 km med sykkel midt i natta er ikke en ting som jeg vil prøve). Av og til (eller ganske ofte, hver gang jeg ikke for bil da...) sover jeg hos venner. På disse kveldene drikker jeg heller ikke alt for mye (takket til hjernet mitt). Så vanglivis husker jeg hva som fulle folk gjorde som betyr at jeg har det veldig gøy.
En annen ting som bare hører til å være russ i Tyskland er ballen. Ja, vi har faktisk en ball, så som en forestiller seg en ball inklusive fine kjoler for jentene og dress for guttene. Og alle jenter veit jo at det er morsomt å ha ballkjoler på seg. Så ballen er en ting som vi liker veldig!
Dessutten har vi terrordagen. Terrordagen er egentlig russetida kompremert på en dag. Vi forkler oss, blokerer skolen så ingen kan komme seg inn, har vannpistoler og maler på annsiktene av andre elevene med leppestift. Høres ganske barnslig ut? Det er det også. Men barnslige ting er kanskje de morsommste.
Etter terrordagen er slutt. På en høytidlig feier får vi vitnemålet og så er vi ikke elever lenger. Selvfølgelig kommer noe etter det og derfor tenker alle fra klassen min nå på fremtida og hva som de skal bli. Noe veit det allerede. Jeg har 2 venniner som skal ta en utdanning til kjemilaborant. En annen skal studere økonomi. De fleste har en forestilling av hva som de vil gjøre. Det har jeg og, selvfølgelig. Jeg ønsker meg å gjør noe med musikk. Men da er et problem: opptaksprøve. Ikke bare på instrumentet ditt men også på teori og gehør. Desverre er det alt annet enn lett. I tillegg vil de fleste skoler at jeg har ferdigheter på piano. Men det har jeg ikke...
Derfor har jeg bare en ting å si: Fremtida irriterer meg!

Testløp

Detter her blir en liten eksperiment. Som dere ser skriver jeg på norsk nå. For det ene fordi norsken min trenger bruken. For det andre ser jeg tyske vennene mine omtrent hver dag, men dere, mine snille nordmenn, ser jeg omtrent aldri.
Jeg liker å lese på bloggene til Ida og Tine. Når jeg gjør det får jeg illusjonen at jeg er i Norge, jeg og. Ja ja, for en liten øyeblikk i hvertfall.
Derfor er dette nå en testløp. Hvis jeg får noe kommentarer, skal jeg forsette. Hvis jeg ikke får det, vel, da slutter jeg med blogginga for det første.

Så, kjære venner, skriv noe så jeg veit at noen er faktisk interessert i hva jeg gjør og hvordan livet i "syden" (ha ha) er.